Kaninbyen

Kaninbyen er skriven av Stavangermannen Arild Rein. Den handlar om den tidligare politimannen Jonny Roxmann, som hamner på skråplanet. Han er bor i ei lita hytte, i kolonihagen på Eiganes. Roxmann har ingen fast inntekt lenger, og har derfor tenkt å tene pengar på å selje bakte poteter på gladmatfestivalen. Han går til anskaffing av ei potetvogn, som han kjøper av ein Indar.

Han blir kjent med ein som han kallar “puddelen”, han er ein ven av thailandske Kim, som Johnny fort får eit godt auge til. Puddelen treng pengar, og får derfor jobb hos Jonny under gladmatfestivalen. Planen er å tene mest muleg, og han stel derfor bacon frå butikkane. En gong han er på Sports Club for å trena finn han ei lommebok, og stel kontantane. “Kaninbyen” kallar han Stavanger, dette kan komme av at han samanliknar innbyggarane med Kaninar. Kaninane bor jo gjerne i innhegning, og lever i si eiga litle verd, dessutan så former dei seg utruleg raskt. Johnny er også misnøgd med korleis samfunnet i oljebyen fungerer. Han meiner folk er for opptekne av utsjånaden, sjølv drit han bokstavelig talt i koss han og kolonihagen ser ut.

På gladmatfestivalen går salet bra, og han satt igjen med overskot. Han betalar Puddelen det som han har lova, og tek resten sjølv. Potetvogna dumpar han på sjøen ved Mortavika, og satsar på å få pengane igjen på forsikringa. Etter gladmatfestivalen bestemmer Johnny seg for å bestilla utlandsreise, han vil vekk frå Stavanger ei stund.

  Dei siste vekene har han hatt ganske god kontakt med Kim, og han har funne ut at ho passar på sin gamle og senile far. Jonny meiner òg at ho jobbar seg ihel, og prøver å få faren inn på pleieheim. Seinare kommer Kim opp i kolonihagen, og spør kvifor han gjorde det. Jonny er ein meister i å lyga, og over beviser Kim om at han ikkje vet noko om saka, og lovar å hjelpe henne.

Boka slutter med at han går ut i drivhuset for å henta nokon grønsaker, fordi han skal laga mat til Kim. Politiet kommer da plutseleg inn i hagen, og lurar på om Kim er der. Han lyg nok ein gang, og seier at ho ikkje er der. Politiet opplyser om at ho er mistenkt for menneskehandel.

I boka blir Stavanger by, og innbyggarane sterkt kritiserte. Boka viser Stavangers mørke sider, samfunnet som ligger i skugga av det vellykka olje-samfunnet. Eg trur forfattaren meiner at folk i Stavanger lev utan å møte motgang!  Mottoet i Olje-Noreg er: La faen andre jobba som slavar og skapa verdiar så kan me fjellaper sitta på fjelltoppane våre og skumma fløyten og runka kvarandre. Det er jo produksjon det òg. (Rein 2004, s.31)

Banning er eit verkemiddel som er mye brukt i boka, og for enkelte kan det bli for mye. Samtidig er banninga med på å forsterka inntrykket av at hovudpersonen gjer litt “faen” i det meste. Banninga er også med på å understreka at Jonny lever i Stavangers kriminelle miljø og vil verka som ein røff type. Det er ikkje like velbrukt i alle situasjonar, det virkar som om forfattaren bare har putta banneord inn i enkelte setningar utan mål og meining. Eg måtte smila. Humøret mitt fauk opp og ned som ei jævla horetruse. Det var kanskje denne mistrua, denne jævla pessimismen, denne kjensla av å leva utan illusjonar, som gjorde at eg faen aldri blei skuffa, eller sjeldan skuffa lenge, og at denne gi-faen-i-alt-kjensla i sin tur gav meg ei heilt eiga livsglede. Eg visste faen ikkje. (Rein 2004, s. 69)

Eg tykkjer at boka var grei nok, eg har lese betre bøker, men også dårlegare. Det interessante med boka var at me fekk innsyn i Stavanger og byens skuggesider. Eg tykkjer det vart for mye klaging og syting utover i boka. Etter mitt syn blir derfor dette “kiosk-litteratur”, ei bok du ikkje ofrar så mye ettertanke. Boka har eit avgrensa publikum, fordi du må ha litt kjennskap til byen for å få forstå dei geografiske områda. Eg anbefaler boka til personar frå 10.klasse og oppover, fordi språket er såpass grovt. Dessutan trur eg ikkje yngre personar har interesse av å lese denne typen bok.

Kjelder:

Rein, Arild “Kaninbyen” 2004,Samlaget.


Bilde: Rabbit through fence
 http://picasaweb.google.com/lh/view?q=Rabbit+fence&psc=G&filter=1#5503810372688414450

Rapport

I de siste 3 ukene har vi jobbet med personlige tekster i norsken, der vi har brukt blogg som hjelpemiddel. Vi fikk innføring i hva personlige tekster er, og hvordan man oppretter egen blogg. Publiserings-rettigheter er viktig å ha kontrollen på, når man blogger. Vi fikk derfor besøk av bibliotekaren som ga oss informasjon om åndsverksloven, og hvilke konsekvenser det kan få, hvis man ikke følger de lovene som er fastsatt.

I uke 13 begynte vi med selve prosjektet, og første oppgave var å skrive en "velkomst hilsen" på bloggen. Det var en ganske enkel sak der vi ønsket lesere velkommen, og gjerne slengte på noen opplysninger om oss selv. 

I uke 14 fikk vi i oppgave å redegjøre for hva digital kompetanse er, og hvilken kompetanse vi selv har på området. Denne uken begynte vi også og skrive på vår CV, 15 år frem i tid. Vi skulle også skrive en søknad til en jobb, som vi selv kunne dikte opp. CV-og søknad ble levert inn til lærer i slutten av uke 15.

I uke 15, som forøvrig er siste uke av dette prosjektet, skulle vi skrive minst én mikronovelle og rapport. Skulle også legge til et passende bilde, som er i tråd med det vi lærte om publiserings rettigheter.  

Jeg har lært hvordan jeg skal lage en blogg, og å skrive CV og søknad. Dette er noe jeg har nytte av, når jeg en gang skal ut i arbeidslivet. Blogg har jeg aldri vært noe spesielt interessert i, men det har vært greit i denne perioden. Alt i alt synes jeg denne perioden har vært bra, har lært flere nye ting som jeg kan ha nytte av i fremtiden.   

Mikronovelle

"Han kunne ha sparket ballen hardere"

Bilde: http://picasaweb.google.com/lh/view?q=kick+a+ball&psc=G&filter=1#5087752431571007810

Min digitale kompetanse!

Digital kompetanse er ferdigheter og kunnskap innen bruk av digitale medier. Vi er omgitt av digitale medier, og store deler av undervisningen i skolen går ut på pc-bruk. 


For oss ungdommer er digital kompetanse ganske viktig, og vi tar det nesten forgitt at alle vet hvordan en datamaskin fungerer, eller hvordan man skrur på TV-en. Dessverre er det slik at mange voksne og særlig eldre sliter med den digitale kompetansen. Mange besteforeldre ligger laaangt bak når det gjelder dette. Jeg er nok ikke den eneste som har fått telefon fra farmor eller farfar, fordi TV`en ikke fungerer. Så kommer den vanskelige oppgaven med å forklare at de må trykke på den store røde knappen helt oppe til venstre på fjernkontrollen. Men dessverre så må man nå til dags ha to fjernkontroller, en til selve TV`en og en til den digitale mottakeren.  Dette gjør oppgaven hakket mer komplisert, det ender ofte med at jeg bare gir opp!


Det er èn ting som irriterer meg grenseløst, og der er når PCen klikker. Hvis jeg noen gang kommer til å få et hjerteinfarkt så er det garantert forårsaket av en datamaskin som ikke fungerer. Hver gang PCen henger seg kjenner jeg irritasjonen spre seg i hele kroppen, og jeg blir svett av irritasjon! Man får lyst å bare hive hele driten i gulvet mens man slenger noen velvalgte gloser. Heldigvis har jeg klart å ta meg sammen, og PCen har kommet helskinnet fra situasjonen, men en gang kommer den til å ligge i tusen knas på gulvet! 


Min digitale kompetanse er på et helt gjennomsnittlig nivå, jeg vet hvordan man håndterer en Data, og hvordan man bruker Internett. Har garantert mye å lære fortsatt før jeg er på "datanerd" nivå, ikke at det er noe mål.....

Bilde:
http://picasaweb.google.com/lh/view?q=compaq&psc=G&filter=1&isvideo=false#5431161947929509794